Tidlig i september kommer bandet The Meantime på scenen som et friskt pust på Buskerud folkehøgskoles nybygde Eiker Scene. De er iført boots, trange jeans, cardigans over skjorter og en snerten skjeggvekst, og forventingene stiger idet de gjør seg klare for å ta publikum med storm. Noe av det første man legger merke til er at dette bandet ikke har en bass, men en cello, og nysgjerrigheten øker. Alt er lagt til rette for at dette kan bli en vellykket kveld. I tillegg ligner gitaristen skremmende mye på Aksel Hennies yngre bror, og alle sanser blir skjerpet. Det blir derfor en skuffelse når de første sangene ruller forbi uten at noen av dem kommer til å sette seg fast i hjernebarken. Tekstene utfolder seg med den ene klisjeen etter den andre; kjærlighetserklæringer alle har hørt en gang for mye. Dessuten lar det vente på seg at den vakre celloen skal få sine ”15 minutes of fame” , der den durer i bakgrunnen som en helt vanlig bass. Noe grøtete tekster og gjentakende melodier som aldri oppnår et etterlengtet klimaks, gir en følelse av å befinne seg i et vakum. Hvor blir det av riffet som skal ta publikum med storm? Og hvor blir det av det catchy refrenget lytterne skal nynne på resten av uka?
Inntrykk er at vokalisten sjeldent gir 100 %, men når han gjør det, sitter det som et skudd. Noen sanger har potensial, men på grunn av mumlingen blir likevel inntrykket at dette er et band i oppstartsfasen. Det er likevel riktig å si at de absolutt ikke bør gi opp sjangeren de befinner seg i, men heller prøve å utforske den litt dypere. Og en innstendig bønn: mer cello, mindre mumling.
Du finner låter av Meantime på p3 urørt, men vær klar over at to andre band bærer samme navnet.
Tekst: Stine Danielsen og Karina Odde, Foto: Stine Danielsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar