Konsert med The meantime

Tidlig i september kommer bandet The Meantime på scenen som et friskt pust på Buskerud folkehøgskoles nybygde Eiker Scene. De er iført boots, trange jeans, cardigans over skjorter og en snerten skjeggvekst, og forventingene stiger idet de gjør seg klare for å ta publikum med storm. Noe av det første man legger merke til er at dette bandet ikke har en bass, men en cello, og nysgjerrigheten øker. Alt er lagt til rette for at dette kan bli en vellykket kveld. I tillegg ligner gitaristen skremmende mye på Aksel Hennies yngre bror, og alle sanser blir skjerpet.

Det blir derfor en skuffelse når de første sangene ruller forbi uten at noen av dem kommer til å sette seg fast i hjernebarken. Tekstene utfolder seg med den ene klisjeen etter den andre; kjærlighetserklæringer alle har hørt en gang for mye. Dessuten lar det vente på seg at den vakre celloen skal få sine ”15 minutes of fame” , der den durer i bakgrunnen som en helt vanlig bass. Noe grøtete tekster og gjentakende melodier som aldri oppnår et etterlengtet klimaks, gir en følelse av å befinne seg i et vakum. Hvor blir det av riffet som skal ta publikum med storm? Og hvor blir det av det catchy refrenget lytterne skal nynne på resten av uka?

Inntrykk er at vokalisten sjeldent gir 100 %, men når han gjør det, sitter det som et skudd. Noen sanger har potensial, men på grunn av mumlingen blir likevel inntrykket at dette er et band i oppstartsfasen. Det er likevel riktig å si at de absolutt ikke bør gi opp sjangeren de befinner seg i, men heller prøve å utforske den litt dypere. Og en innstendig bønn: mer cello, mindre mumling.

Du finner låter av Meantime på p3 urørt, men vær klar over at to andre band bærer samme navnet.

Tekst: Stine Danielsen og Karina Odde, Foto: Stine Danielsen

Troll m/ Mercury @ Eiker Scene

Åpningsbandet Mercury ga alt for å få opp stemningen under konserten på Eiker scene lørdag 16.oktober. Hovedstjernen Troll skuffet heller ikke publikum.

Et innslag av humor ved å lese dikt som ble funnet på gulvet og spontane ideer som å sette opp en talerstol til vokalisten, vitnet om en scenevant og underholdningsinnstilt Mercurygjeng. De kjørte på med høyt tempo fra begynnelsen, og en utrolig levende sceneopptreden.

Musikalsk var blandingen deres av heavy & power metal, med innslag av prog, thrash og core-elementer interessant og variert. Spesielt vokalisten skal ha skryt for sine gode og varierte vokallinjer.

Rent personlig, kunne jeg ønske at de tonte ned «fairy metal» tendensene sine, og lot breakdowns høre til X-Core band fremover. Det ble også lydmessig noe grums, som druknet noe av riffingen, og noe tekst forsvant i et sumphull av lyd. Likevel en opplevelse som innfridde forventningene, og et fantastisk liveshow gjør at Mercury fortjener et terningkast: 4

Troll entret scenen i totalt mørke med dystre, grandiose toner som akkompagnement. Den teatralske effekten var sterk, og satte publikum i stemning for det som kom: rå norsk black metal, med elementer av symfonisk, industrial, death og thrash. Det var høy grad av riffing på både gitar og keyboard, og gode vokalleveringer.

Konstant headbanging og windmilling preget scenopptredenen til Troll. Den var likevel noe mindre livlig enn Mercurys og hadde mindre grad av flørting med publikum.

Lydmessig hadde derimot Troll 100% kontroll, med klar vrengtone, og alle instrumentene tydelig hørbare. Enkelte av publikummerne mente vokalen var uklar, men der jeg satt fikk jeg med meg alt.

Troll gjorde en svært bra konsert som kun kunne forbedres med enda mer liv på scenen.
Med god lyd, god musikk, mye fra det siste albumet, og en sterk live-opptreden, fortjener Troll karrakteren: 5

Tekst: Bjørn Erik Salvanes

Kjent fotograf i Oslo

19. Juni – 17. oktober 2010 var det utstilling i Oslo med fotografen Elisabeth "Lee" Miller. Fotoklassen ved Buskerud Folkehøgskole besøkte utstillingen der over 100 bilder av og med Miller, fra ulike perioder i hennes karriere, var representert.

Lee Miller var en kjent amerikansk fotograf, som ble født i Poughkeepsie
New York 23. april 1907. Hun var en suksessfull modell i New York på 1920-tallet, før hun flyttet til Paris som mote- og kunstfotograf i 1929.

Her hadde hun til hensikt å bli Man Rays assistent, noe hun klarte. Hun ble også hans elskerinne og muse. Hun startet eget fotostudio, og tok også over noe av Man Rays moteoppdrag.

Lee Miller og Man Ray gjenoppdaget teknikken Solarisasjon. Hun tok Surrealistiske kunst- og fotojournalistiske bilder. I 1932 reiste hun tilbake til New York og startet portrett- og kommersiell fotostudio med sin bror, Erik, som assistent.

I 1933 hadde hun sin eneste soloutstilling. I 1934 forlot hun sitt studio for å gifte seg med egyptiske Aziz Eloui, men allerede i 1937 flyttet hun tilbake til Paris. Der møtte hun sin framtidige ektemann, den britiske surrealistiske maleren Roland Penrose.

Under den andre verdenskrig, ble hun en anerkjent krigskorrespondent for Vouge magazine og dekker hendelser som London Blitz, frigjøringen av Paris og konsentrasjonsleirer i Buchenwald og Dachau.

Hun ble også med i US Army som krigskorrespondent, og slo seg senere sammen med amerikanske David E. Scherman ( Life Magazine).

Miller reiste til Frankrike mindre enn en måned etter D-dagen, og fikk se første bruk av napalm i beleiringen av St. Malo, fikk med seg frigjøringen av Paris, kampen for Alsace, og redselen for nazistiske konsentrasjonsleirer.

Ett av de mest ikoniske bildene av Miller er der hun sitter i badekaret til Adolf Hitler i hans leilighet i München. Bildet er tatt av Scherman.

Lee Miller døde 21. Juli 1977.

Tekst: Cecilie Hjemli Nyvoll

Er det for mye fotball på tv?

Det er et spørsmål vi aldri helt kommer til å få et upartisk svar på. Det kommer helt an på hvem man spør. For å være superduper teit og velge å generalisere, kommer det an på om man spør kvinner eller menn. Uheldigvis kjenner jeg mange jenter som ikke syns det er for mye fotball på tv (noe som egentlig er bedrageri), og har derfor sittet gjennom mang en diskusjon om akkurat dette spørsmålet. Diskusjonene ender som oftest i en fest av tårer og snørr der ingen blir enige. Men spør du meg, så er det for mye fotball på tv. Men fotballen er bare en liten del av det. Generelt, det er altfor mye sport på tv.

Husker dere OL i Vancouver i februar? Tre uker med konstant kjekke mennesker i kondomdrakter som prøvde å sette nye rekorder. Petter Northug som kom deisende inn over mållinja med to liter snørr rennende over hele ansiktet hadde sin appell en stund, men så plutselig sa det stopp. Greit, jeg kan godt være patriotisk og sette meg ned å se på et skirenn og juble hvis det er en nordmann som går først over mållinja, men jeg syns at den sporten som vises på tv i dag blir så maks ”overkill”. Først skal man sitte i tre timer å diskutere hva som kommer til å skje under selve rennet/kampen. Deretter skal man se rennet/kampen med utrolig ivrige kommentatorer. Etterpå skal man diskutere selve rennet/kampen i nøye detalj. Hva gikk galt? Hva gjorde de bra? Hva kunne de gjort bedre? Hvor store kronidioter var arrangørene?

OL er over og en halv verden går i dyp depresjon fordi hva skal man nå underholdes av? Det går to uker og tippeligaen begynner. Deretter er det VM. Så er det Friidrett. Hvor kult er det å se mennesker løpe rundt en bane i 2 timer?
Likevel, for å ikke høres ut som en maks bitter person som hater all form for fysisk aktivitet har jeg oppdaget at selve sportsbegrepet glir litt bort når man går på folkehøgskole. Man har ikke tv på rommet som man kan se på til alle døgnets tider. Derfor slipper man også og irriteres av at det er altfor mye sport på tv. Tror faktisk ikke jeg har sett på tv (som i faktisk tv2), siden jeg begynte på Buskerud. Noe som passer meg helt utmerket.

Så spørsmålet til dere blir: er det for mye sport på tv, eller vises det i helt kurante mengder?

Tekst: Karina Odde