onsdag 10. november 2010
onsdag 3. november 2010
Kunstvandring i Drammen
Lørdag 16. oktober dro Buskerud Folkehøgskole til Drammen, for et besøk i Drammensbadet og Kunstvandring i byen. De som gikk på kunstvandring gikk fra Drammensbadet til Kunstpaviljongen ved den videregående skolen. Etter det gikk turen til en av kulene som står ved evla i nærheten av Unionscene, og videre til et galleri like ved scenen. Etterpå var det matpause på det Nasjonale kompetansesenteret, før det ble tid til både handling og andre ting. Foto: Cecilie Hjemli Nyvoll
Debutantkveld i Drammen
Forrige uke var Kreativ Skriving invitert på debutantkveld på Litteraturuka i Drammen. Mange av elevene ved skrivelinja har egne ambisjoner om en dag å gi ut noe i en litterær forstand, så dette fungerte på mange måter som en liten motivasjonsboost. Å høre reelle og unge debutanter lese utdrag fra sine bøker viser at å gi ut en bok ikke bare trenger å være en uoppnåelig drøm.
De fire bokdebutantene var forskjellige på hver sin måte og viste til interessante prosjekt. Historier om hvordan tre gutter verver seg til de norske styrkene i Afghanistan, nærhet og avstand, lengsel og tilhørighet, kvinnelige bilmekanikere og det å ”passe inn”, i tillegg til en samling av tegnede noveller.
Det som kanskje var mer interessant for oss skrivespirer i salen, var alle de andre som leste tekstene sine, og ikke bare debutantene. Litteraturuka i Drammen hadde invitert studenter fra Forfatterstudiet i Bø, og her var det mye lovende å høre. I tillegg leste tre jenter fra Kreativ Skriving egne tekster.
Likevel var nivået blandet og man fikk en følelse av at man hadde hørt mye av det før. Det var ikke så veldig mye som umiddelbart slo en som originalt. Det var uheldigvis mange klisjeer ute og gikk. Jenter uten spesiell tilhørighet som drikker bort sorgene og ligger med helt feile gutter. Man fikk følelse av at man satt i sirkel og pratet med bitre jenter som hadde fått hjertet knust en gang for mye. Selve skrivingen var helt grei, men det var ikke noe som tok en med storm. Hvert fall ikke med det første.
Novellesamlingen av Håvard S. Johansen, Levi Henriksen og Øystein Steine kom som et friskt pust i forsamlingen. Etter å ha hørt på utdrag i nesten to timer kjente man at man var klar for noe nytt. Man trengte å le litt. Det var tegneren Håvard S. Johansen som holdt selve foredraget. Han fortalte om prosessen bak novellene og hvordan de hadde arbeidet. Novellene i seg selv virket også interessante og tok opp spørsmål som Hvilken ingrediens er viktigst i suppe? Hvor går grensa mellom jul og ferie? Når skal DU dø? Novellene bar preg av svart humor og tegningene i seg selv var imponerende. Boken STOP. REC. FFWD er virkelig en bok man kan vurdere som julegave til noen man er glad i.
Selve høydepunktet for kvelden kom likevel helt mot slutten og i form av en forfatterstudent i Bø. Hun het Sabrina og hadde tidligere gått ved Skrivelinjen på Nansenskolen. Hun leste utdrag av en gripende tekst om mor-og-datter-forhold og hvor brutale disse kan være. Hun var ærlig, prøvde ikke å pynte på sannheten eller å idealisere det ved hjelp av fine ord. Hun hadde et utrolig godt språk som gjorde at man ble dratt inn i teksten med en gang. Etter å ha diskutert tekstene i etterkant var de fleste enige om at det var denne teksten som helt klart var den beste og at man håpet å høre mer fra Sabrina i framtiden. Noe vi utvilsomt vil.
Debutantkvelden i Drammen var interessant på mange måter. Og da spesielt med tanke på hvor mange kvinner som leste tekster. Av de 12 som leste var det bare en mann. 2/3 av medlemmene i Forfatterforeningen i Norge er menn. Debutantkvelden viste at ting kanskje er i endring når det gjelder nettopp den statistikken. I tillegg var ikke temaene hos debutantene de temaene man kanskje forventer hos kvinnelige debutanter. Kvinnelige bilmekanikere og gutter som drar til Afghanistan for å bestå den store manndomsprøven? Ikke standard i det hele tatt. Novellesamlingen bestående av de illustrerte novellene viste også at selve bokformatet er i endring. Det er ikke lenger de tradisjonelle tekstene med 0 kreative innslag som blir gitt ut, og forlagene er interesserte i å skape noe nytt som man tidligere ikke har sett. Grafiske noveller begynner derfor å få en mye større rolle i norsk litteratur. Noe som absolutt er en positiv ting!
Tekst: Karina Odde
De fire bokdebutantene var forskjellige på hver sin måte og viste til interessante prosjekt. Historier om hvordan tre gutter verver seg til de norske styrkene i Afghanistan, nærhet og avstand, lengsel og tilhørighet, kvinnelige bilmekanikere og det å ”passe inn”, i tillegg til en samling av tegnede noveller.
Det som kanskje var mer interessant for oss skrivespirer i salen, var alle de andre som leste tekstene sine, og ikke bare debutantene. Litteraturuka i Drammen hadde invitert studenter fra Forfatterstudiet i Bø, og her var det mye lovende å høre. I tillegg leste tre jenter fra Kreativ Skriving egne tekster.
Likevel var nivået blandet og man fikk en følelse av at man hadde hørt mye av det før. Det var ikke så veldig mye som umiddelbart slo en som originalt. Det var uheldigvis mange klisjeer ute og gikk. Jenter uten spesiell tilhørighet som drikker bort sorgene og ligger med helt feile gutter. Man fikk følelse av at man satt i sirkel og pratet med bitre jenter som hadde fått hjertet knust en gang for mye. Selve skrivingen var helt grei, men det var ikke noe som tok en med storm. Hvert fall ikke med det første.
Novellesamlingen av Håvard S. Johansen, Levi Henriksen og Øystein Steine kom som et friskt pust i forsamlingen. Etter å ha hørt på utdrag i nesten to timer kjente man at man var klar for noe nytt. Man trengte å le litt. Det var tegneren Håvard S. Johansen som holdt selve foredraget. Han fortalte om prosessen bak novellene og hvordan de hadde arbeidet. Novellene i seg selv virket også interessante og tok opp spørsmål som Hvilken ingrediens er viktigst i suppe? Hvor går grensa mellom jul og ferie? Når skal DU dø? Novellene bar preg av svart humor og tegningene i seg selv var imponerende. Boken STOP. REC. FFWD er virkelig en bok man kan vurdere som julegave til noen man er glad i.
Selve høydepunktet for kvelden kom likevel helt mot slutten og i form av en forfatterstudent i Bø. Hun het Sabrina og hadde tidligere gått ved Skrivelinjen på Nansenskolen. Hun leste utdrag av en gripende tekst om mor-og-datter-forhold og hvor brutale disse kan være. Hun var ærlig, prøvde ikke å pynte på sannheten eller å idealisere det ved hjelp av fine ord. Hun hadde et utrolig godt språk som gjorde at man ble dratt inn i teksten med en gang. Etter å ha diskutert tekstene i etterkant var de fleste enige om at det var denne teksten som helt klart var den beste og at man håpet å høre mer fra Sabrina i framtiden. Noe vi utvilsomt vil.
Debutantkvelden i Drammen var interessant på mange måter. Og da spesielt med tanke på hvor mange kvinner som leste tekster. Av de 12 som leste var det bare en mann. 2/3 av medlemmene i Forfatterforeningen i Norge er menn. Debutantkvelden viste at ting kanskje er i endring når det gjelder nettopp den statistikken. I tillegg var ikke temaene hos debutantene de temaene man kanskje forventer hos kvinnelige debutanter. Kvinnelige bilmekanikere og gutter som drar til Afghanistan for å bestå den store manndomsprøven? Ikke standard i det hele tatt. Novellesamlingen bestående av de illustrerte novellene viste også at selve bokformatet er i endring. Det er ikke lenger de tradisjonelle tekstene med 0 kreative innslag som blir gitt ut, og forlagene er interesserte i å skape noe nytt som man tidligere ikke har sett. Grafiske noveller begynner derfor å få en mye større rolle i norsk litteratur. Noe som absolutt er en positiv ting!
Tekst: Karina Odde
torsdag 28. oktober 2010
Konsert med The meantime
Tidlig i september kommer bandet The Meantime på scenen som et friskt pust på Buskerud folkehøgskoles nybygde Eiker Scene. De er iført boots, trange jeans, cardigans over skjorter og en snerten skjeggvekst, og forventingene stiger idet de gjør seg klare for å ta publikum med storm. Noe av det første man legger merke til er at dette bandet ikke har en bass, men en cello, og nysgjerrigheten øker. Alt er lagt til rette for at dette kan bli en vellykket kveld. I tillegg ligner gitaristen skremmende mye på Aksel Hennies yngre bror, og alle sanser blir skjerpet. Det blir derfor en skuffelse når de første sangene ruller forbi uten at noen av dem kommer til å sette seg fast i hjernebarken. Tekstene utfolder seg med den ene klisjeen etter den andre; kjærlighetserklæringer alle har hørt en gang for mye. Dessuten lar det vente på seg at den vakre celloen skal få sine ”15 minutes of fame” , der den durer i bakgrunnen som en helt vanlig bass. Noe grøtete tekster og gjentakende melodier som aldri oppnår et etterlengtet klimaks, gir en følelse av å befinne seg i et vakum. Hvor blir det av riffet som skal ta publikum med storm? Og hvor blir det av det catchy refrenget lytterne skal nynne på resten av uka?
Inntrykk er at vokalisten sjeldent gir 100 %, men når han gjør det, sitter det som et skudd. Noen sanger har potensial, men på grunn av mumlingen blir likevel inntrykket at dette er et band i oppstartsfasen. Det er likevel riktig å si at de absolutt ikke bør gi opp sjangeren de befinner seg i, men heller prøve å utforske den litt dypere. Og en innstendig bønn: mer cello, mindre mumling.
Du finner låter av Meantime på p3 urørt, men vær klar over at to andre band bærer samme navnet.
Tekst: Stine Danielsen og Karina Odde, Foto: Stine Danielsen
mandag 25. oktober 2010
Troll m/ Mercury @ Eiker Scene
Åpningsbandet Mercury ga alt for å få opp stemningen under konserten på Eiker scene lørdag 16.oktober. Hovedstjernen Troll skuffet heller ikke publikum.
Et innslag av humor ved å lese dikt som ble funnet på gulvet og spontane ideer som å sette opp en talerstol til vokalisten, vitnet om en scenevant og underholdningsinnstilt Mercurygjeng. De kjørte på med høyt tempo fra begynnelsen, og en utrolig levende sceneopptreden.
Musikalsk var blandingen deres av heavy & power metal, med innslag av prog, thrash og core-elementer interessant og variert. Spesielt vokalisten skal ha skryt for sine gode og varierte vokallinjer.
Rent personlig, kunne jeg ønske at de tonte ned «fairy metal» tendensene sine, og lot breakdowns høre til X-Core band fremover. Det ble også lydmessig noe grums, som druknet noe av riffingen, og noe tekst forsvant i et sumphull av lyd. Likevel en opplevelse som innfridde forventningene, og et fantastisk liveshow gjør at Mercury fortjener et terningkast: 4
Troll entret scenen i totalt mørke med dystre, grandiose toner som akkompagnement. Den teatralske effekten var sterk, og satte publikum i stemning for det som kom: rå norsk black metal, med elementer av symfonisk, industrial, death og thrash. Det var høy grad av riffing på både gitar og keyboard, og gode vokalleveringer.
Konstant headbanging og windmilling preget scenopptredenen til Troll. Den var likevel noe mindre livlig enn Mercurys og hadde mindre grad av flørting med publikum.
Lydmessig hadde derimot Troll 100% kontroll, med klar vrengtone, og alle instrumentene tydelig hørbare. Enkelte av publikummerne mente vokalen var uklar, men der jeg satt fikk jeg med meg alt.
Troll gjorde en svært bra konsert som kun kunne forbedres med enda mer liv på scenen.
Med god lyd, god musikk, mye fra det siste albumet, og en sterk live-opptreden, fortjener Troll karrakteren: 5
Tekst: Bjørn Erik Salvanes
Et innslag av humor ved å lese dikt som ble funnet på gulvet og spontane ideer som å sette opp en talerstol til vokalisten, vitnet om en scenevant og underholdningsinnstilt Mercurygjeng. De kjørte på med høyt tempo fra begynnelsen, og en utrolig levende sceneopptreden.
Musikalsk var blandingen deres av heavy & power metal, med innslag av prog, thrash og core-elementer interessant og variert. Spesielt vokalisten skal ha skryt for sine gode og varierte vokallinjer.
Rent personlig, kunne jeg ønske at de tonte ned «fairy metal» tendensene sine, og lot breakdowns høre til X-Core band fremover. Det ble også lydmessig noe grums, som druknet noe av riffingen, og noe tekst forsvant i et sumphull av lyd. Likevel en opplevelse som innfridde forventningene, og et fantastisk liveshow gjør at Mercury fortjener et terningkast: 4
Troll entret scenen i totalt mørke med dystre, grandiose toner som akkompagnement. Den teatralske effekten var sterk, og satte publikum i stemning for det som kom: rå norsk black metal, med elementer av symfonisk, industrial, death og thrash. Det var høy grad av riffing på både gitar og keyboard, og gode vokalleveringer.
Konstant headbanging og windmilling preget scenopptredenen til Troll. Den var likevel noe mindre livlig enn Mercurys og hadde mindre grad av flørting med publikum.
Lydmessig hadde derimot Troll 100% kontroll, med klar vrengtone, og alle instrumentene tydelig hørbare. Enkelte av publikummerne mente vokalen var uklar, men der jeg satt fikk jeg med meg alt.
Troll gjorde en svært bra konsert som kun kunne forbedres med enda mer liv på scenen.
Med god lyd, god musikk, mye fra det siste albumet, og en sterk live-opptreden, fortjener Troll karrakteren: 5
Tekst: Bjørn Erik Salvanes
Kjent fotograf i Oslo
19. Juni – 17. oktober 2010 var det utstilling i Oslo med fotografen Elisabeth "Lee" Miller. Fotoklassen ved Buskerud Folkehøgskole besøkte utstillingen der over 100 bilder av og med Miller, fra ulike perioder i hennes karriere, var representert.
Lee Miller var en kjent amerikansk fotograf, som ble født i Poughkeepsie
New York 23. april 1907. Hun var en suksessfull modell i New York på 1920-tallet, før hun flyttet til Paris som mote- og kunstfotograf i 1929.
Her hadde hun til hensikt å bli Man Rays assistent, noe hun klarte. Hun ble også hans elskerinne og muse. Hun startet eget fotostudio, og tok også over noe av Man Rays moteoppdrag.
Lee Miller og Man Ray gjenoppdaget teknikken Solarisasjon. Hun tok Surrealistiske kunst- og fotojournalistiske bilder. I 1932 reiste hun tilbake til New York og startet portrett- og kommersiell fotostudio med sin bror, Erik, som assistent.
I 1933 hadde hun sin eneste soloutstilling. I 1934 forlot hun sitt studio for å gifte seg med egyptiske Aziz Eloui, men allerede i 1937 flyttet hun tilbake til Paris. Der møtte hun sin framtidige ektemann, den britiske surrealistiske maleren Roland Penrose.
Under den andre verdenskrig, ble hun en anerkjent krigskorrespondent for Vouge magazine og dekker hendelser som London Blitz, frigjøringen av Paris og konsentrasjonsleirer i Buchenwald og Dachau.
Hun ble også med i US Army som krigskorrespondent, og slo seg senere sammen med amerikanske David E. Scherman ( Life Magazine).
Miller reiste til Frankrike mindre enn en måned etter D-dagen, og fikk se første bruk av napalm i beleiringen av St. Malo, fikk med seg frigjøringen av Paris, kampen for Alsace, og redselen for nazistiske konsentrasjonsleirer.
Ett av de mest ikoniske bildene av Miller er der hun sitter i badekaret til Adolf Hitler i hans leilighet i München. Bildet er tatt av Scherman.
Lee Miller døde 21. Juli 1977.
Tekst: Cecilie Hjemli Nyvoll
Er det for mye fotball på tv?
Det er et spørsmål vi aldri helt kommer til å få et upartisk svar på. Det kommer helt an på hvem man spør. For å være superduper teit og velge å generalisere, kommer det an på om man spør kvinner eller menn. Uheldigvis kjenner jeg mange jenter som ikke syns det er for mye fotball på tv (noe som egentlig er bedrageri), og har derfor sittet gjennom mang en diskusjon om akkurat dette spørsmålet. Diskusjonene ender som oftest i en fest av tårer og snørr der ingen blir enige. Men spør du meg, så er det for mye fotball på tv. Men fotballen er bare en liten del av det. Generelt, det er altfor mye sport på tv.
Husker dere OL i Vancouver i februar? Tre uker med konstant kjekke mennesker i kondomdrakter som prøvde å sette nye rekorder. Petter Northug som kom deisende inn over mållinja med to liter snørr rennende over hele ansiktet hadde sin appell en stund, men så plutselig sa det stopp. Greit, jeg kan godt være patriotisk og sette meg ned å se på et skirenn og juble hvis det er en nordmann som går først over mållinja, men jeg syns at den sporten som vises på tv i dag blir så maks ”overkill”. Først skal man sitte i tre timer å diskutere hva som kommer til å skje under selve rennet/kampen. Deretter skal man se rennet/kampen med utrolig ivrige kommentatorer. Etterpå skal man diskutere selve rennet/kampen i nøye detalj. Hva gikk galt? Hva gjorde de bra? Hva kunne de gjort bedre? Hvor store kronidioter var arrangørene?
OL er over og en halv verden går i dyp depresjon fordi hva skal man nå underholdes av? Det går to uker og tippeligaen begynner. Deretter er det VM. Så er det Friidrett. Hvor kult er det å se mennesker løpe rundt en bane i 2 timer?
Likevel, for å ikke høres ut som en maks bitter person som hater all form for fysisk aktivitet har jeg oppdaget at selve sportsbegrepet glir litt bort når man går på folkehøgskole. Man har ikke tv på rommet som man kan se på til alle døgnets tider. Derfor slipper man også og irriteres av at det er altfor mye sport på tv. Tror faktisk ikke jeg har sett på tv (som i faktisk tv2), siden jeg begynte på Buskerud. Noe som passer meg helt utmerket.
Så spørsmålet til dere blir: er det for mye sport på tv, eller vises det i helt kurante mengder?
Tekst: Karina Odde
Husker dere OL i Vancouver i februar? Tre uker med konstant kjekke mennesker i kondomdrakter som prøvde å sette nye rekorder. Petter Northug som kom deisende inn over mållinja med to liter snørr rennende over hele ansiktet hadde sin appell en stund, men så plutselig sa det stopp. Greit, jeg kan godt være patriotisk og sette meg ned å se på et skirenn og juble hvis det er en nordmann som går først over mållinja, men jeg syns at den sporten som vises på tv i dag blir så maks ”overkill”. Først skal man sitte i tre timer å diskutere hva som kommer til å skje under selve rennet/kampen. Deretter skal man se rennet/kampen med utrolig ivrige kommentatorer. Etterpå skal man diskutere selve rennet/kampen i nøye detalj. Hva gikk galt? Hva gjorde de bra? Hva kunne de gjort bedre? Hvor store kronidioter var arrangørene?
OL er over og en halv verden går i dyp depresjon fordi hva skal man nå underholdes av? Det går to uker og tippeligaen begynner. Deretter er det VM. Så er det Friidrett. Hvor kult er det å se mennesker løpe rundt en bane i 2 timer?
Likevel, for å ikke høres ut som en maks bitter person som hater all form for fysisk aktivitet har jeg oppdaget at selve sportsbegrepet glir litt bort når man går på folkehøgskole. Man har ikke tv på rommet som man kan se på til alle døgnets tider. Derfor slipper man også og irriteres av at det er altfor mye sport på tv. Tror faktisk ikke jeg har sett på tv (som i faktisk tv2), siden jeg begynte på Buskerud. Noe som passer meg helt utmerket.
Så spørsmålet til dere blir: er det for mye sport på tv, eller vises det i helt kurante mengder?
Tekst: Karina Odde
Abonner på:
Kommentarer (Atom)